Jeg har ventet en stund med å skrive dette innlegget siden jeg vet at det har vært en del følelser i bildet. Det ville har vært vanskelig å kunne skrive et skikkelig og ærlig innlegg med de følelsene, det ville bare ha blitt tull.
Så dette er hvordan Junior EM Tallinn 2011 ble sett på gjennom min blå-grønne øyne. Som jeg alltid sier, mesterskapene burde ha vært lengre. Alt går så himla fort! Norge ble tildelt det beste hotellet så lenge jeg har vært på landslaget siden 2008. Og delte dette ned nasjoner der jeg hadde en del venner i fra og der de aller fleste kunne snakke engelsk. Fantastisk! Jeg kan ikke klage der. Spesielt når siste oppladningen før konkurransen skjer på hotellet, da er det greit å slappe av med noen hyggelige mennesker ;)
Når det kom til maten så var det helt ok. Den var ikke den beste jeg hadde smakt og ikke så gale som den bi fikk i junior EM 2009. Da var det en EM uke på McDonalds! Det var høy stander... Haha. Det viktigeste var at jeg fikk meg nok vann og de vitamenene og mineralene jeg trengte!
Stadion og oppvarmings området var både posetivt og negativt. Stadion der konkurransen foregikk var det favoritt løpedekket mitt. Mondodekke. Raskt, sprettent og litt hardt. Og det var god plass i fysoterapauteteltet. Gode muligheter for bevegelse og stille tid for seg selv. Meget positivt. Men på andre siden var det nesten ikke skygge eller vind på oppvarmings området. Det var litt for få løpebaner og kast område når det var mest aktiviteter i gang. Så litt kaos. Men Callrom var helt ubeskrivelig grusomt! Det var XS små båser i et 50 grader varmt inne stengt telt. Ingen vind. Ingen nedkjøing. Ingen bevegelses mulighet. Og det var jeg 3X20 minutter... Når alt det er sagt så overlevde jeg, og det med et smil rundt munnen.
Steg for steg
Jeg sliter litt med en stiv rygg til tider, og når den er litt små stiv så skal det ikke så mye til å ååvirke den. Så under oppvarmingen til forsøket traff jeg et par hekker og fikk litt smerter i hoften. Noe jeg kjente ganske godt i forsøket. De siste 4 hekkene var en fight i seg selv siden det var motvind, men med en vond hofte også da var det trist. Men det ble likevel en god gjennomføring og lett videre til semifinalen med beste tid! Så det var et plaster på såret :) Nesten rett etter løpet var det tilbake til hotellet, få litt mat og vile, samt skygge og normal temperatur!!
Litt ut på ettermiddagen var det klart for ny start. Jeg fikk den norske fysoterapauten til å se litt på hoften og fikset på det. Smertene forsvant nesten helt, nå var det bare litt ømt. Oppvarmingen gikk slik den skulle og jeg fikk noe is i Callrom. Heldigvis for det! Semifinalen var en greit løp, var en del tulle feil i forhold til teknikk. Men med motvind så kan jeg akseptere det. Det er tross alt min tredje konkurranse dette året. Det er bare fighteren og perfeksjonisten i neg som vil så gjerne løpe fort og bra, bedre.
Mellom forsøks/semifinale dagen og finale dagen var det fredag 22. Juli. En dag der Norge blir snudd opp ned på hode. En dag ingen av oss vil glemme. En grusom dag. Hvor mye dette har påvirket meg er vanskelig å si, men at det har er sikkert. Jeg bor i Oslo og er medlem av Framfylkningen. En tett samarbeids organisasjon til AUF.
Så respekt og medfølelse for det norskefolk bærte jeg sørgebånd finale dagen. Hele finale dagen var en spesiell dag. Lite søvn og mye rart tanket i hode. Kroppen var ikke helt i konkurranse modus heller under oppvarmingen heller, alt kjentes treigt. Men det så bra ut. Heldigvis var det ikke like brennende sol den dagen som forsøksdagen. Som alle de andre gangene jeg har stilt i en internasjonal finale skjer det noe med kroppen når jeg gjør meg klar til start. Alt kjennes rart og spesielt ut, og helt umulig å beskrive eller forklare. Jeg skjerpet meg skikkelig på start strekene til finalen. Jeg kom her med en drøm, drømmen om gullet. Denne var nå mer enn bare min, tanken av å kunne skape en glede hjemme i Norge var stor. Det var noe jeg virkelig ønsket. Så det å bli lest opp på streken før løpet var rørende, jeg kjente klumpen i halsen. Startskudde går og det er svart de første fem hekkene. Jeg husker ingenting. Noe som er et godt tegn. Men etter det var det vanskelig. Jeg klarte ikke helt å holde fokus og treffer tilslutt den 8 hekken og mister rytmen. Der i fra og til mål går livet mitt i sakte film. Sekundene varte som minutter. Jeg klarte å tenke så mye rart, for å ikke å snakke om å se at verden rundt meg går i hurtig film. Jeg så at det gullet jeg så gjerne ville ta meg meg hjem til Norge bare forsvant. Sakte men sikkert. Og så var jeg i mål. Første følelse kroppen kjente var tomhet. Og stillhet. Ensomhet. Og spørsmål "hva skjedde" surret litt rundt før jeg ga den finske jenten en klem og gratulasjon for gullet. Det var ikke før i mixsone der fotografer, tv selskap og annet stod før jeg skjønte hva som hadde skjedd. Da knakk jeg sammen. Tårene trillet. Jeg var meget skuffet over min innsats. Jeg gjorde ikke jobben min. Men når jeg ser tilbake på det nå er jeg veldig fornøyd. Jeg gjorde mitt beste. Det var ikke dagen min og den dagen var hun finske jenten best. Og jeg er stolt over å ta edelt metall hjem etter en dag som 22. Juli!
Dette er litt av historien av mitt siste junior EM. Noe mer enn dette blir for personlig, siden det enda er mye følelser rundt helheten. Oppladningen min og de forholdene jeg hadde til disse to dagene er veldig spesielle på mange måter, og vil være i minnet mitt for evig tid.
PS! Dette innlegget er skrevet via IPhone, så det vil nok være litt skrive feil og annet.
- Isabelle Pedersen
