Isabellepedersen

Jeg skriver dette innlegget på grunn av, og til, min kusine Sara.

Hun har nå hatt sin livs reise. For noen dager siden kom hun hjem fra LA i USA, der hun reiste helt alene i rullestol. For min del er det helt absurd og ekstremt farlig. Etter å ha reist verden rundt siden jeg har vært 16, har jeg selv kjent på kroppen at det er ikke bare bare å være turist. Verden er fylt med milioner av mennesker, av alle slag og holdninger. God og onde. Så jeg skal ærlig si at min far fortalte meg hun var i USA reiste hårene seg på ryggen. Å være på andre siden av verden alene, i rullestol, er noe jeg helst ikke vil oppleve igjen.

Grunnen til reisen hennes var fordi hun trengte pause, ta et pust i bakken, se livet fra en annen siden. Javel, den er grei. Hun er 19, snart 20, og har det jeg selv klasser "vokse-opp-krisen", inkludert toppidrettslivet har viste alle sine sider. Og det er derfor jeg skriver dette innlegget, siden hun absolutt nekter å snakke med meg, er dette den eneste vei jeg får sagt noe som helt til henne.

Det å være toppidrettsutøver eller idrettsutøver på høyt nivå er ikke enkelt. Det er faktisk ganske tung og hard. Det er vanskelige valg, den både gir og tar muligheter, det er prioriteringer som gjør livet både surt og vanskelig å forstå. Det er ikke bare noen man gjør, det er en livsstil. Det blir hele livet vårt. Jeg har selv bestemt meg for å vie mine neste år til idretten og alt det vil med bringe. Mitt syn på toppidrett er kanskje et ganske stengt et, men også et mer avslappet enn mange. Jeg ble kastet inni det når jeg var 16 og måtte lære å være voksen fra den stund. Dette har selvsagt tatt sine år å forstå, og lære den forskjellige sider. (Det er denne delen min kusine ikke ser, og derfor ikke vil snakke med meg).

Hverdagen min, vår, er noe som blir fort og er rutine fra A-Å. Det er å stå opp tidlig. Lage en sunn stor frokost, ta de kosttilskudd som trenges (vi trenger ekstra vitaminer og mineraler siden vi presser kroppen så mye). Før det er å stelle seg og kle på oss treningstøy. Det er å pakke begge å løpe ut døren for å være tidsnok for arbeid. Når du er på arbeid og skal gjennomføre det som er dagens plan handler det ikke bare om å være tilstede fysisk. Det klarer alle. Det handler om å være tilstede psykisk og emosjonelt også. Hele du skal yte ditt beste eller bedre. Hver eneste lille detalje har noe å si, for det kommer et resultat, konsekvens og etterløp av dem. Og man skal være skarp nok til å kunne både se, føle og diskutere på høynivå hva som skjer og hvorfor. Man skal være klar for å kunne angripe og endre på første forsøk hvis noe er galt. Desto mindre du liker økten, desto tøffere er det. Fra mitt stå sted er dette noe jeg virkelig må jobbe med tidlig på morningen eller på så kalte dårlige dager. Da er det vrient og hardt. Det er flere ganger jeg vet at jeg gjør feil eller ikke er nok i stand til å gjøre det. Frustrerende uten like. Forbanna og gretten. Men det er da man må ta seg selv i nakken, gi seg selv den retoriske talen som måtte trenges å faen meg bare gjøre det. Gang på gang, om og om igjen. Til det blir enklere og enklere, og tilslutt en mindre kamp for tilværelsen. Og det handler jo også om respekten for de som er rundt deg, de som støtter og hjelper deg å nå målene dine. De fortjener at man er den beste varianten av seg selv med all den tiden de setter ned på dine veine. Etter dette bærer det enten rett i dusjen eller til behandling. For min del er det behandling 2-4 ganger i uken. Så ofte er det å pakke sakene å reise til behandling. Sitte på t-bane eller trikk å prøve å få i seg noe mat uten å søle over hele området på grunn av stopp og mennesker som går av og på. Endelig ankommet behandling. Og for alle som nå tror at dette er deilig tar rimelig feil. Til tider er det så motbydelig vondt og jævlig at jeg skriver de diverse glosser som ingen ung pike burde kunne tale. Det er på grensen av hva man tåler av psykisk smerte. Selvsagt det er andre ganger man kun trenger en liten justering og litt "kos" for at man skal kunne gjennomføre treningen også. Høres helt ok ut? Joda er vel kanskje det, skal si meg enig i det. Men når man belaster og påvirker hjernen så mye over tid og deretter påvirker og presser kroppen i den grad vi går får vi en "utladning. Så jeg må ofte hjem og ta en lur eller bare slappe av for 1-2 timer. Jeg er ferdig. Dagens første krutt er brukt opp. Deretter er det å lage seg noe ny energi og komme seg igang igjen. For min del vil halv parten av gangene være skole eller en nye trening økt. Sitte seg ned å på nytt ha en høyt fokus og intens konsentrasjon er ikke alltid lett. Jeg ville selvsagt heller sett en film, serien suits eller hengt med venner, det frister jo betraktelig mer. Men jeg vil og skal ha en utdannelse, i tillegg til at det gir meg noe å lære noe nytt. Hvis det er en ny trening så skal jo hjernen igjen innstilles for ny belastning med stress. Igjen skal jeg inn i en prosess med riktige holdninger og tyne ut kroppen til grensen. Etter den time eller 2,5t med trening er det å ta vare på kroppen, pleie den og fôre den slik det kan begynne å restutiere seg på innsiden også. Som regel er klokken på dette tidspunktet begynt å helle på kveld og det er lite igjen å ty til. Og i noen tilfeller så er man så trøtt og døv at man faktisk ikke orker. Man tar turen kanskje rett hjem og blir liggende som en dø fisk på sofaen. Før man pusser tennen og legger seg. Dag inn dag ut. Rutine.

Så kommer valg og prioritering. Man må til enhver tid setter trening og idrett som høyeste prioritet. Prio Nr1. Så hva end som skjer så skal minst mulig av det vi gjør ellers utenfor ha påvirkning på neste trenings ytelse. Så konserter, sene kvelder eller spiller billiard i times vis lite anbefalt. Så for alle som ha passert 18 og liker å kunne hygge seg en og annen gang i helgene må ofte, og veldig veldig mange ganger si nei. Nei, beklager jeg kan ikke. (Nei har og er blitt favoritt ord. Var vel derfor jeg ble stemplet nerd på på Wang. Ble tilslutt aldri invitert på fest eller noe...). Man bør heller ikke sitte timer på kollektiv trafikk eller i bil siden det døvnerhenn muskulaturen. Og vi blir sliten av reise. Det å ta seg en øl eller et glass vin under en middag eller kose kveld med venner er en sjeldenhet. Bør helst kun skjer i noe svært få perioder. Junk food som vi alle er så glad i gir jo bare dårlig hud, lite energi og så og si ingen næring. En oppladning en hver trening ber oss om å unngå. For noen er det diet og klare måltider 24/7, men jeg har heldigvis et litt mer normalt kosthold. Og søvn er den beste restutisjon metoden. Så helst 8t på natten 1-2 på dagen. Det er det hverdagslige.

Så kommer de to store, reisingen og familie/venner. Jeg er ikke av de mest reisende så langt siden jeg har en nok så bra base her i Oslo, men når det først reises på leir er det over lengre perioder. Den lengste har vært på 6 uker. Og gjennom begge konkurranse sesongene bor jeg ofte i kofferten. Idrett tar tid. Både å bli god og veien til å bli god. Vi reiser flere tidssoner og til plasser der digital kommunikasjon er en utfordring. Jeg elsker å reise og oppleve. Det å få se noe nytt, lære om nye kulturer og tradisjoner er noe jeg lever for. Jeg storkoser meg ute på tur, selv om det er et blod slit. Men hvem har lov å klage når de er i USA eller i sør-Afrika i godt over 30 varme grader? Ingen. Livet er vakkert, omringet av motiverende og inspirerende mennesker i omgivelser av fantastisk natur. Men på andre siden blir det ikke nok tid til familie og venner. Det blir aldri nok tid. Og det blir aldri nok tid så lenge jeg er aktiv på topp nivå. Jeg føler at jeg aldri får snakket eller stilt nok opp for dem, jeg er som regel alltid på etterskudd. Vi har snakker om det, om mine følelser og deres, og de er forståelsesfulle. Så at de fremdeles er der for meg er jeg evig takknemlig for. For det handler heller mer om å være der når kan, og faktisk vite forskjellen på høre og lytte. Men når det er sagt så er det en liten sorg å være så mye "alene" og ikke har de beste rundt seg, de som bringer ute det beste i deg. Savnet etter å være "hjemme" er der i ny og ne. Og som min kjære Sara stilte spørsmål med, hva med kjæreste og mann? Jo, det er en utfordring. Det å finne noen som tåler å stå litt på sidelinjen og vet at tid er noe som ikke kommer i pose og sekk er en sjeldenhet. De finnes, men ofte fra et sted langt borte.

Å være toppidrettsutøver er og blir ikke enkelt, det vil aldri bli lett Sara. Det er derfor det ikke er for alle. Jeg har selv stilt meg spørsmålet, mange ganger, om det er verd å fortsette. Og svaret er JA. Det gir mer glede enn det tar. Og til tross for utfordringene og nedturene er jeg mer enn villig til å prøve til jeg ikke klarer mer. Idrett får man kun en gang, og en slik lidenskap bør gripes godt om så lenge man får lov. Det normale livet kommer før eller siden. Jeg håper dette innlegget gir deg noe Sara, at innimellom alt så er jeg mer forståelsesfull enn du tror.