En annerledes høst

Vi er kommet i Januar og det er snart tid for innendørs sesong i friidrett. Det er mindre enn 2 uker til min sesongstart, som også vil være mitt første løp innendørs på to år pga skader. Med denne anledningen tenker jeg å skrive litt hvordan høsten har vært. Det har vært en lang høst, en tung høst, en hard høst og en annerledes høst. Høsten 2014 visste jeg at kom å bli annerledes. Det er høsten jeg setter meg tilbake på skolebenken etter 3 års avbrekk. Som absolutt er en fin omveltning fra hva jeg har vært vant med. Det har også vært en høst med en motivasjon jeg aldri før har hatt, aldri før har den vært bedre eller større, men aldri før har den vært med sår og frustrerende heller. Jeg vet ikke hvor normalt det er at motivasjonen til et menneske er kreft.

 

Jeg skal ærlig innrømme at å sette seg tilbake på skolebenken etter så langt avbrekk var rimelig kjipt. Og mildt sagt big pain in the ass. Heldigvis tok det meg ikke lang tid før den holdningen snudde og jeg fort fikk følelsen av elsk. Det var faktisk herlig å kunne gjøre noe annet, lære noe nytt og ikke minst nyttig. På Blinderen Uio har jeg også fått nytt nettverk fylt med herlige mennesker, og en underholdnings base jeg digger. Det er stedet som skaper et godt smil om munnen. Det å kunne komme til et sted der jeg vet jeg kan gå fra med ny kunnskap og noe jeg senere også kan og vil få bruke av. Og ikke minst, det har vært godt å kunne få tankene helt bort fra idrett. At det ikke bare blir idrett, idrett, idrett 24/7. Jeg skal ikke nekte på at det er magisk å være fulltids utøver, men jeg blir galen i hode. Jeg må gjøre noe annet også! Og det anbefaler jeg til alle andre også. Ha en deltids jobb eller ta et studie på deltid!

 

Etter berg og dalbane sesongen 2014 der ikke en eneste ting gikk etter planen var det kun en tanke i hode, trening! Sulten på å begynne å trene til neste års mål og mesterskaper hadde aldri vært større. Og jeg begynte tidlig. Allerede i midten av september begynte jeg med grunntreningen og gjøre meg klar til skikkelig hard og tung trenings høst. Første høsten i min idrettkarriere har jeg greid å gjennomfør alt på drømmeprogrammet. Dette er min første høst der jeg har vært skadefri, ingen sykdom og har at muligheten til å pushe kroppen til nye høyder. Endelig har jeg var rystet og sterk nok til å kunne gjøre noen virkelige gode treningsøkter i vekt rommet, og noen harde løps økter uten smerte eller hemninger. Uten at kroppen har blitt totalt nedbrutt i etterkant. Ser kanskje ikke helt sånn ut nå, men til sommeren vil det syns. Jeg trenger enda noen måneder med god trening før resultatet virkelig vil vises. Men når det kommer til gjennomførelsen av denne høsten så har den ikke vært enkel. Selv om jeg ikke har sagt det eller ytret det så har det vært en tung høst på noen ting. Denne høsten har flere mennesker som jeg har brydd meg om fått diagnosen kreft. De kom alle på rullende trillebånd. En av dem var min ?bestemor?. Hun var hele min gamle klubbs bestemor. Hun tok dessverre sitt åndedrag uken før Europa mesterskapet i Zurich. En annen har vært som en storebror for meg (jeg har aldri sagt det til han, han har bare helt naturlig fått den ?rollen? ut i fra hvem han er. Han er en av mange jeg har gitt en slik ?rolle? til; bror, søster, fillemor og stefar nettopp for sine fine kvaliteter). Det er også forferdelig å oppleve at noen får diagnosen og er ikke en gang flyt 24 år. Alle de rammede er/har vært fantastiske personer og utøver som virkelig ikke har fortjent å lide så vondt. Og det har knust mitt hjerte. Det har vært en hjertesorg. Det er lenge siden jeg mistet tellingen på dager og kvelder der tårer har trillet ned mitt kinn i stillhet. Noen dager har virkelig vært mørke og det å trekke pusten har vært veldig tungt. Det å se seg selv i speilet, eller noe så enkelt som å kle på seg har vært en utfordring. På en eller annen måte har virkeligheten truffet meg i disse øyeblikkene. Det er da jeg har kjent på det vi alle vet men så få våger å tenke over. Vi alle har blitt gitt en tid her på jorden, men når den tiden renner ut vet vi ikke. Vi vet ikke om morgendagen vil komme. Vi vet ikke når det er vår tid, vi vet ikke hva som ville være vår siste handling, våre siste ord. Det høres ganske litt rart at jeg som ikke er rammet føler det slik, det er jo ikke jeg som kjemper for mitt eget liv. Nei, det stemmer. Jeg vil aldri helt kunne forstå eller forklare hvordan det er å kjempe for sitt liv på den måten, jeg er ikke den store lideren i det hele tatt. Det jeg er, er en person som må stå på side linje og se på at en kjær person av meg kjemper. Jeg har fått første rad billetten på å se noen jeg bryr meg om lide og det ikke er ingenting jeg kan gjøre. Det er ingenting jeg kan gjør for få dem til å slutte å lide, eller hjelpe dem til å overleve. Jeg viste ikke det fantes et slikt nivå av følelsene hjelpeløs og ubrukelig. Enda verre blir det når personen må på cellegift. Jeg vet fra tidligere erfaring med to klasse kamerater at når den prosessen starter blir ikke livet det samme lengre. Når den prosessen starter vil overlevelses mekanismene hos de aller fleste mennesker slå inn. Og en av dem er at alle følelser blir slått av og man lukker seg inn. 99% av menneskene som den personen har rundt seg vil ikke verken nå eller i fremtiden få vite hva hun/han gikk gjennom. Hva de virkelig tenkte og følte når de stor i deres verste mareritt. Det å både vite og ikke vite hva det innebærer å ha fått ?golden ticket to hell? er grusomt. Begge spiser deg opp fra innsiden og gir deg ?hull? som er vanskelig å fylle igjen. Selv om du vet at personen vil med stor sannsynlighet overleve og bli frisk. Prosessen er like hjerte knusende.

 

Så du lurer vil intenst på hvordan i svarte natten kan dette motivere? Jeg trodde du hadde skjønt at jeg ikke er som alle andre. Og noe jeg antageligvis også aldri kommer til å bli heller. Det er noe som skjer med meg når verden viser meg sine mørke sider og klemmer meg sadistisk og nødeløst. For meg så er det i slike tider at jeg virkelig våkner til live, det er i slik tider jeg jobber hardere, mer og er enda mer bevist på/mot hva jeg vil og trenger. Livet viser meg større perspektiv og gjør til at jeg finner en indre styrke jeg aldri vil helt kunne forklare hvor kommer fra. I høst ble jeg igjen belært og opplyst at livet er kort, og at det kun tar ett sekund å snu livet på hode. På den en siden skremte det livet ut av meg, på den andre siden motiverte det meg som aldri før. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å være her på denne jorden, og når tiden kommer for at jeg tar mitt siste åndedrag vil jeg ikke angrer på noe. Jeg vil kunne si farvel med at jeg gjorde det jeg virkelig ønsket og drømte om. Og vite med sikkerhet at det jeg gjennomførte, så gjorde jeg alt jeg kunne av alt jeg er for å få det til. Så hver eneste trening i høst har jeg gitt alt, med all den kraften denne kroppen har i hver eneste bevegelse. Hver detalje jeg har gjort har jeg prøvd å gjøre så perfekt som overhode mulig. Min bevissthet på mine valg og gjennomføringer har vært på et ekstremt nivå. Jeg har gitt mitt alt. For lidenskapen for friidrett er noe som brenner langt inni fra. Lysten på å se hva jeg kan klare, hva jeg kan oppnå, hva jeg en dag kan være er like stor som universet. Uendelig. Idrett er brutal når nedturen oppstår, men verdens mest nydelige utsikt når man lykkes. Friskere enn lukten av havet og mykere en silke mot bar hud, deiligere enn soloppgang og mer spektakulær enn solnedgangen. Og vei for å igjen oppleve at jeg lykkes og for personlig suksess er verd å kjempe for.

 

Når alt det er sagt, så har også trening den høsten var en utrolig god terapi for sinnet. Det har lettet et ungt pike hjerte for smerte, frustrasjon og sinne. Jeg har fått bearbeidet mye følelser ved å plassere alle disse følelsene ut i spill og utagere dem i hardt arbeid. Slå tilbake og mot dem med å omvende det negative til noe positivt på trening. Bruke den energien jeg har på noe, og det på noe som kan gjøre meg sterkere på alle måter. Men som alle andre er jeg kun et menneske. Jeg har måtte ta dype pust i bakken og gi meg selv tid for å innhente meg igjen. Ikke være for stygg mot meg selv, ikke presse meg for mye og langt. Vi alle vil fly, men ikke la det vært fordi man har falt utenfor stupet.

hits