Beste av de beste - Episode 6

La oss starter med det litt mer komiske før den verste øvelsen skal få sin fortjente oppmerksomhet?

Vel, jeg er ikke alltid komfortable med å se meg selv på tv eller video, det kjennes nok så snålt og rart ut. Men en ting er nå sikkert å se meg padle er flaut! Du finner ikke mye retnings sans ut på det vannet der nei...

Når jeg ser tilbake på det var det ikke de store forventningene til denne øvelsen og jeg gjorde akkurat det jeg håpet på. Alt annet enn siste plass ville være fantastisk! En annen ting som har tatt en del av tankene mine rundt kajakk er hvordan det egentlig så ut. Å gjøre ting man ikke kan vil legge sine spor, og i dette tilfelle var jeg nok så spent på å se hvordan trynet mitt endte opp. Med så mye stress og kaving vil ikke trynet mitt komme godt ut av det, så heldig er jeg bare ikke.  Og det er nesten en garanti at jeg vil se nok så rammeskjev ut. Hva det endelige resultatet ble for dere seere vet jeg ikke. Jeg fra min side sitter halv flau og ler av min ukoordinerte-gikk-altfor-mye-teknikk. Det er store bevegelser men lite kraft i riktig retning. Helst alle andre retninger enn rett frem. For å ikke snakke om det intense stressede stirret ned i båten. Hadde hvilket som helst menneske hatt det stirret på gaten ville det vært for å unngå øyekontakt med et medmenneske som de så til de grader ikke ønsker treffe #jeg-eksisterer-ikke-blikket.

Lure du på hvordan det føltes å ligge seg ned i kajakken etterpå? Har du noen gang løpt deg selv ned i kjelleren? Forestill deg den følelsen du har i beina i armene.

 

Så har vi kommet til dagens siste øvelse. Og uten tvil den jævligeste øvelsen av alle øvelsene i Beste av de beste. Motbakke sykling. Fytti satans helvete så ødelagt jeg var etter denne øvelsen. Totalt smadret. Totalt god natt.  Men la oss starte fra begynnelsen?

 

Jeg har ingenting i mot en utfordring og jeg liker prosesser, men å sykle opp den bakken var langt mer enn det. Jeg var forberedt på at dette ville være vanskelig, men når jeg så bakken var det nesten game-over allerede der. Der ser ikke så hakkene gale ut på TV men den bakken var lang, lengre enn langt og bratt. Det å stå på start streken å se opp mot mål var som å stå i mitt eget mareritt av grusomme treninger. Bare nå så var det ikke en drøm lengre, drøm var kommet til virkelighet og jeg har frivillig valgt å gjøre det? Vel folkens, man kan ikke komme fra Bergen og feige ut så det var å bite i det sure eple og gi det man har.

Del 1

100m inn så var det klart ? jeg vil gå ned i nivået under kjelleren. Denne øvelsen er ikke konkurranse mot de andre men kamp for å overleve rent jævelskap. For resten av jentene så virket ikke denne øvelsen ikke like grusom, de andre har drevet litt mer med utholdenhet og syre trening. Så den eneste fiskebollen i gruppen er meg, uten tvil.

Del 2

Når resten av flokken runder første sving og tar det ca halve evigheten før jeg når samme punkt. De andre klatrer i et godt tempo mens mitt synker så drastisk at jeg holder på å falle av sykkelen.

Del 3

Vi har kommet til en plass mellom 100-200m opp bakken og første bølgen av kraftig melkesyrer smeller i beina. Lårene min vokser og føles ut som to store hard tømmerstokker. Leggene begynner for alvor å stivne til og krampen jeg hadde i leggen tidligere kjennes. Jeg er nå også kommet til et punkt der ord bruk er satt i gang. Alle banne ord og glosser jeg kan på diverse språk blir nå brukt hyppig. Mange gode lange setninger med ren bannskap og faens oldemor.

Del 4

Et sted litt lengre oppi bakken så smeller det for andre gang. Også tredje gang. Syre bare vokser opp over i kroppen og jeg kjenner at kroppen sliter med å utføre noe som helst. Før denne øvelsen så viste jeg kun om den ene syre smellen, kun opplevd ett slag syre i trynet. Det å nå få oppleve hvordan det er å få syre på syre på syre er mild sagt som å smøre salt og chili i åpent sår. Hvilke glosser som blir sagt under disse forhold er av den verste blanding som Bergenser og Nordlending. #Bør-aldri-gjentas.

Del 5

Sånn 400m fra mål så smeller det for fjerde gang og hel trynet mitt lammes. Jeg er på dette tidspunktet så oppfylt av syre at jeg tror regel rett deler av hjernen min bare koblet seg av. Det er ikke en klar tanke i hode og jeg føler alt bare svikter. Det at jeg har klart å snakke i denne tilstanden er uforståelig. Jeg kan ikke forklare hvordan, det gir absolutt ingen mening. Jeg satt meg ned å slo meg selv i lårene så hardt jeg kunne og jeg følte NADA. Ingenting. CERO. Men å snakke det det klarer jeg? ?!?!?! Omsider så kom jeg med til mål og det var faen en stor lettelse. Det var 10 ganger så stort som den lettelsen man har når man endelig kan tisse etter å ha ventet på å tisse i evigheten og tilbake. Et eller annet sted så må det ha svartnet litt, så sliten har jeg ikke vært fysisk før. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle si det etter triatlon. Jeg håper ikke jeg blir utfordret på noe slik i nærmeste fremtid, men om jeg virkelig må så skal jeg klare å gjennomfør dette helvete en gang til.



Endelig ferdig!!!

 

 

hits