hits

januar 2015

En annerledes hst

Vi er kommet i Januar og det er snart tid for innendrs sesong i friidrett. Det er mindre enn 2 uker til min sesongstart, som ogs vil vre mitt frste lp innendrs p to r pga skader. Med denne anledningen tenker jeg skrive litt hvordan hsten har vrt. Det har vrt en lang hst, en tung hst, en hard hst og en annerledes hst. Hsten 2014 visste jeg at kom bli annerledes. Det er hsten jeg setter meg tilbake p skolebenken etter 3 rs avbrekk. Som absolutt er en fin omveltning fra hva jeg har vrt vant med. Det har ogs vrt en hst med en motivasjon jeg aldri fr har hatt, aldri fr har den vrt bedre eller strre, men aldri fr har den vrt med sr og frustrerende heller. Jeg vet ikke hvor normalt det er at motivasjonen til et menneske er kreft.

Jeg skal rlig innrmme at sette seg tilbake p skolebenken etter s langt avbrekk var rimelig kjipt. Og mildt sagt big pain in the ass. Heldigvis tok det meg ikke lang tid fr den holdningen snudde og jeg fort fikk flelsen av elsk. Det var faktisk herlig kunne gjre noe annet, lre noe nytt og ikke minst nyttig. P Blinderen Uio har jeg ogs ftt nytt nettverk fylt med herlige mennesker, og en underholdnings base jeg digger. Det er stedet som skaper et godt smil om munnen. Det kunne komme til et sted der jeg vet jeg kan g fra med ny kunnskap og noe jeg senere ogs kan og vil f bruke av. Og ikke minst, det har vrt godt kunne f tankene helt bort fra idrett. At det ikke bare blir idrett, idrett, idrett 24/7. Jeg skal ikke nekte p at det er magisk vre fulltids utver, men jeg blir galen i hode. Jeg m gjre noe annet ogs! Og det anbefaler jeg til alle andre ogs. Ha en deltids jobb eller ta et studie p deltid!

Etter berg og dalbane sesongen 2014 der ikke en eneste ting gikk etter planen var det kun en tanke i hode, trening! Sulten p begynne trene til neste rs ml og mesterskaper hadde aldri vrt strre. Og jeg begynte tidlig. Allerede i midten av september begynte jeg med grunntreningen og gjre meg klar til skikkelig hard og tung trenings hst. Frste hsten i min idrettkarriere har jeg greid gjennomfr alt p drmmeprogrammet. Dette er min frste hst der jeg har vrt skadefri, ingen sykdom og har at muligheten til pushe kroppen til nye hyder. Endelig har jeg var rystet og sterk nok til kunne gjre noen virkelige gode treningskter i vekt rommet, og noen harde lps kter uten smerte eller hemninger. Uten at kroppen har blitt totalt nedbrutt i etterkant. Ser kanskje ikke helt snn ut n, men til sommeren vil det syns. Jeg trenger enda noen mneder med god trening fr resultatet virkelig vil vises. Men nr det kommer til gjennomfrelsen av denne hsten s har den ikke vrt enkel. Selv om jeg ikke har sagt det eller ytret det s har det vrt en tung hst p noen ting. Denne hsten har flere mennesker som jeg har brydd meg om ftt diagnosen kreft. De kom alle p rullende trillebnd. En av dem var min ?bestemor?. Hun var hele min gamle klubbs bestemor. Hun tok dessverre sitt ndedrag uken fr Europa mesterskapet i Zurich. En annen har vrt som en storebror for meg (jeg har aldri sagt det til han, han har bare helt naturlig ftt den ?rollen? ut i fra hvem han er. Han er en av mange jeg har gitt en slik ?rolle? til; bror, sster, fillemor og stefar nettopp for sine fine kvaliteter). Det er ogs forferdelig oppleve at noen fr diagnosen og er ikke en gang flyt 24 r. Alle de rammede er/har vrt fantastiske personer og utver som virkelig ikke har fortjent lide s vondt. Og det har knust mitt hjerte. Det har vrt en hjertesorg. Det er lenge siden jeg mistet tellingen p dager og kvelder der trer har trillet ned mitt kinn i stillhet. Noen dager har virkelig vrt mrke og det trekke pusten har vrt veldig tungt. Det se seg selv i speilet, eller noe s enkelt som kle p seg har vrt en utfordring. P en eller annen mte har virkeligheten truffet meg i disse yeblikkene. Det er da jeg har kjent p det vi alle vet men s f vger tenke over. Vi alle har blitt gitt en tid her p jorden, men nr den tiden renner ut vet vi ikke. Vi vet ikke om morgendagen vil komme. Vi vet ikke nr det er vr tid, vi vet ikke hva som ville vre vr siste handling, vre siste ord. Det hres ganske litt rart at jeg som ikke er rammet fler det slik, det er jo ikke jeg som kjemper for mitt eget liv. Nei, det stemmer. Jeg vil aldri helt kunne forst eller forklare hvordan det er kjempe for sitt liv p den mten, jeg er ikke den store lideren i det hele tatt. Det jeg er, er en person som m st p side linje og se p at en kjr person av meg kjemper. Jeg har ftt frste rad billetten p se noen jeg bryr meg om lide og det ikke er ingenting jeg kan gjre. Det er ingenting jeg kan gjr for f dem til slutte lide, eller hjelpe dem til overleve. Jeg viste ikke det fantes et slikt niv av flelsene hjelpels og ubrukelig. Enda verre blir det nr personen m p cellegift. Jeg vet fra tidligere erfaring med to klasse kamerater at nr den prosessen starter blir ikke livet det samme lengre. Nr den prosessen starter vil overlevelses mekanismene hos de aller fleste mennesker sl inn. Og en av dem er at alle flelser blir sltt av og man lukker seg inn. 99% av menneskene som den personen har rundt seg vil ikke verken n eller i fremtiden f vite hva hun/han gikk gjennom. Hva de virkelig tenkte og flte nr de stor i deres verste mareritt. Det bde vite og ikke vite hva det innebrer ha ftt ?golden ticket to hell? er grusomt. Begge spiser deg opp fra innsiden og gir deg ?hull? som er vanskelig fylle igjen. Selv om du vet at personen vil med stor sannsynlighet overleve og bli frisk. Prosessen er like hjerte knusende.

S du lurer vil intenst p hvordan i svarte natten kan dette motivere? Jeg trodde du hadde skjnt at jeg ikke er som alle andre. Og noe jeg antageligvis ogs aldri kommer til bli heller. Det er noe som skjer med meg nr verden viser meg sine mrke sider og klemmer meg sadistisk og ndelst. For meg s er det i slike tider at jeg virkelig vkner til live, det er i slik tider jeg jobber hardere, mer og er enda mer bevist p/mot hva jeg vil og trenger. Livet viser meg strre perspektiv og gjr til at jeg finner en indre styrke jeg aldri vil helt kunne forklare hvor kommer fra. I hst ble jeg igjen belrt og opplyst at livet er kort, og at det kun tar ett sekund snu livet p hode. P den en siden skremte det livet ut av meg, p den andre siden motiverte det meg som aldri fr. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til vre her p denne jorden, og nr tiden kommer for at jeg tar mitt siste ndedrag vil jeg ikke angrer p noe. Jeg vil kunne si farvel med at jeg gjorde det jeg virkelig nsket og drmte om. Og vite med sikkerhet at det jeg gjennomfrte, s gjorde jeg alt jeg kunne av alt jeg er for f det til. S hver eneste trening i hst har jeg gitt alt, med all den kraften denne kroppen har i hver eneste bevegelse. Hver detalje jeg har gjort har jeg prvd gjre s perfekt som overhode mulig. Min bevissthet p mine valg og gjennomfringer har vrt p et ekstremt niv. Jeg har gitt mitt alt. For lidenskapen for friidrett er noe som brenner langt inni fra. Lysten p se hva jeg kan klare, hva jeg kan oppn, hva jeg en dag kan vre er like stor som universet. Uendelig. Idrett er brutal nr nedturen oppstr, men verdens mest nydelige utsikt nr man lykkes. Friskere enn lukten av havet og mykere en silke mot bar hud, deiligere enn soloppgang og mer spektakulr enn solnedgangen. Og vei for igjen oppleve at jeg lykkes og for personlig suksess er verd kjempe for.

Nr alt det er sagt, s har ogs trening den hsten var en utrolig god terapi for sinnet. Det har lettet et ungt pike hjerte for smerte, frustrasjon og sinne. Jeg har ftt bearbeidet mye flelser ved plassere alle disse flelsene ut i spill og utagere dem i hardt arbeid. Sl tilbake og mot dem med omvende det negative til noe positivt p trening. Bruke den energien jeg har p noe, og det p noe som kan gjre meg sterkere p alle mter. Men som alle andre er jeg kun et menneske. Jeg har mtte ta dype pust i bakken og gi meg selv tid for innhente meg igjen. Ikke vre for stygg mot meg selv, ikke presse meg for mye og langt. Vi alle vil fly, men ikke la det vrt fordi man har falt utenfor stupet.