hits

august 2011

Junior EM sett gjennom bl-grnne yne

Jeg har ventet en stund med skrive dette innlegget siden jeg vet at det har vrt en del flelser i bildet. Det ville har vrt vanskelig kunne skrive et skikkelig og rlig innlegg med de flelsene, det ville bare ha blitt tull.

S dette er hvordan Junior EM Tallinn 2011 ble sett p gjennom min bl-grnne yne. Som jeg alltid sier, mesterskapene burde ha vrt lengre. Alt gr s himla fort! Norge ble tildelt det beste hotellet s lenge jeg har vrt p landslaget siden 2008. Og delte dette ned nasjoner der jeg hadde en del venner i fra og der de aller fleste kunne snakke engelsk. Fantastisk! Jeg kan ikke klage der. Spesielt nr siste oppladningen fr konkurransen skjer p hotellet, da er det greit slappe av med noen hyggelige mennesker ;)

Nr det kom til maten s var det helt ok. Den var ikke den beste jeg hadde smakt og ikke s gale som den bi fikk i junior EM 2009. Da var det en EM uke p McDonalds! Det var hy stander... Haha. Det viktigeste var at jeg fikk meg nok vann og de vitamenene og mineralene jeg trengte!

Stadion og oppvarmings omrdet var bde posetivt og negativt. Stadion der konkurransen foregikk var det favoritt lpedekket mitt. Mondodekke. Raskt, sprettent og litt hardt. Og det var god plass i fysoterapauteteltet. Gode muligheter for bevegelse og stille tid for seg selv. Meget positivt. Men p andre siden var det nesten ikke skygge eller vind p oppvarmings omrdet. Det var litt for f lpebaner og kast omrde nr det var mest aktiviteter i gang. S litt kaos. Men Callrom var helt ubeskrivelig grusomt! Det var XS sm bser i et 50 grader varmt inne stengt telt. Ingen vind. Ingen nedkjing. Ingen bevegelses mulighet. Og det var jeg 3X20 minutter... Nr alt det er sagt s overlevde jeg, og det med et smil rundt munnen.

Steg for steg
Jeg sliter litt med en stiv rygg til tider, og nr den er litt sm stiv s skal det ikke s mye til virke den. S under oppvarmingen til forsket traff jeg et par hekker og fikk litt smerter i hoften. Noe jeg kjente ganske godt i forsket. De siste 4 hekkene var en fight i seg selv siden det var motvind, men med en vond hofte ogs da var det trist. Men det ble likevel en god gjennomfring og lett videre til semifinalen med beste tid! S det var et plaster p sret :) Nesten rett etter lpet var det tilbake til hotellet, f litt mat og vile, samt skygge og normal temperatur!!

Litt ut p ettermiddagen var det klart for ny start. Jeg fikk den norske fysoterapauten til se litt p hoften og fikset p det. Smertene forsvant nesten helt, n var det bare litt mt. Oppvarmingen gikk slik den skulle og jeg fikk noe is i Callrom. Heldigvis for det! Semifinalen var en greit lp, var en del tulle feil i forhold til teknikk. Men med motvind s kan jeg akseptere det. Det er tross alt min tredje konkurranse dette ret. Det er bare fighteren og perfeksjonisten i neg som vil s gjerne lpe fort og bra, bedre.

Mellom forsks/semifinale dagen og finale dagen var det fredag 22. Juli. En dag der Norge blir snudd opp ned p hode. En dag ingen av oss vil glemme. En grusom dag. Hvor mye dette har pvirket meg er vanskelig si, men at det har er sikkert. Jeg bor i Oslo og er medlem av Framfylkningen. En tett samarbeids organisasjon til AUF.

S respekt og medflelse for det norskefolk brte jeg srgebnd finale dagen. Hele finale dagen var en spesiell dag. Lite svn og mye rart tanket i hode. Kroppen var ikke helt i konkurranse modus heller under oppvarmingen heller, alt kjentes treigt. Men det s bra ut. Heldigvis var det ikke like brennende sol den dagen som forsksdagen. Som alle de andre gangene jeg har stilt i en internasjonal finale skjer det noe med kroppen nr jeg gjr meg klar til start. Alt kjennes rart og spesielt ut, og helt umulig beskrive eller forklare. Jeg skjerpet meg skikkelig p start strekene til finalen. Jeg kom her med en drm, drmmen om gullet. Denne var n mer enn bare min, tanken av kunne skape en glede hjemme i Norge var stor. Det var noe jeg virkelig nsket. S det bli lest opp p streken fr lpet var rrende, jeg kjente klumpen i halsen. Startskudde gr og det er svart de frste fem hekkene. Jeg husker ingenting. Noe som er et godt tegn. Men etter det var det vanskelig. Jeg klarte ikke helt holde fokus og treffer tilslutt den 8 hekken og mister rytmen. Der i fra og til ml gr livet mitt i sakte film. Sekundene varte som minutter. Jeg klarte tenke s mye rart, for ikke snakke om se at verden rundt meg gr i hurtig film. Jeg s at det gullet jeg s gjerne ville ta meg meg hjem til Norge bare forsvant. Sakte men sikkert. Og s var jeg i ml. Frste flelse kroppen kjente var tomhet. Og stillhet. Ensomhet. Og sprsml "hva skjedde" surret litt rundt fr jeg ga den finske jenten en klem og gratulasjon for gullet. Det var ikke fr i mixsone der fotografer, tv selskap og annet stod fr jeg skjnte hva som hadde skjedd. Da knakk jeg sammen. Trene trillet. Jeg var meget skuffet over min innsats. Jeg gjorde ikke jobben min. Men nr jeg ser tilbake p det n er jeg veldig fornyd. Jeg gjorde mitt beste. Det var ikke dagen min og den dagen var hun finske jenten best. Og jeg er stolt over ta edelt metall hjem etter en dag som 22. Juli!

Dette er litt av historien av mitt siste junior EM. Noe mer enn dette blir for personlig, siden det enda er mye flelser rundt helheten. Oppladningen min og de forholdene jeg hadde til disse to dagene er veldig spesielle p mange mter, og vil vre i minnet mitt for evig tid.

PS! Dette innlegget er skrevet via IPhone, s det vil nok vre litt skrive feil og annet.

- Isabelle Pedersen