hits

september 2014

Toppidrett - For sara og alle andre

Jeg skriver dette innlegget p grunn av, og til, min kusine Sara.

Hun har n hatt sin livs reise. For noen dager siden kom hun hjem fra LA i USA, der hun reiste helt alene i rullestol. For min del er det helt absurd og ekstremt farlig. Etter ha reist verden rundt siden jeg har vrt 16, har jeg selv kjent p kroppen at det er ikke bare bare vre turist. Verden er fylt med milioner av mennesker, av alle slag og holdninger. God og onde. S jeg skal rlig si at min far fortalte meg hun var i USA reiste hrene seg p ryggen. vre p andre siden av verden alene, i rullestol, er noe jeg helst ikke vil oppleve igjen.

Grunnen til reisen hennes var fordi hun trengte pause, ta et pust i bakken, se livet fra en annen siden. Javel, den er grei. Hun er 19, snart 20, og har det jeg selv klasser "vokse-opp-krisen", inkludert toppidrettslivet har viste alle sine sider. Og det er derfor jeg skriver dette innlegget, siden hun absolutt nekter snakke med meg, er dette den eneste vei jeg fr sagt noe som helt til henne.

Det vre toppidrettsutver eller idrettsutver p hyt niv er ikke enkelt. Det er faktisk ganske tung og hard. Det er vanskelige valg, den bde gir og tar muligheter, det er prioriteringer som gjr livet bde surt og vanskelig forst. Det er ikke bare noen man gjr, det er en livsstil. Det blir hele livet vrt. Jeg har selv bestemt meg for vie mine neste r til idretten og alt det vil med bringe. Mitt syn p toppidrett er kanskje et ganske stengt et, men ogs et mer avslappet enn mange. Jeg ble kastet inni det nr jeg var 16 og mtte lre vre voksen fra den stund. Dette har selvsagt tatt sine r forst, og lre den forskjellige sider. (Det er denne delen min kusine ikke ser, og derfor ikke vil snakke med meg).

Hverdagen min, vr, er noe som blir fort og er rutine fra A-. Det er st opp tidlig. Lage en sunn stor frokost, ta de kosttilskudd som trenges (vi trenger ekstra vitaminer og mineraler siden vi presser kroppen s mye). Fr det er stelle seg og kle p oss treningsty. Det er pakke begge lpe ut dren for vre tidsnok for arbeid. Nr du er p arbeid og skal gjennomfre det som er dagens plan handler det ikke bare om vre tilstede fysisk. Det klarer alle. Det handler om vre tilstede psykisk og emosjonelt ogs. Hele du skal yte ditt beste eller bedre. Hver eneste lille detalje har noe si, for det kommer et resultat, konsekvens og etterlp av dem. Og man skal vre skarp nok til kunne bde se, fle og diskutere p hyniv hva som skjer og hvorfor. Man skal vre klar for kunne angripe og endre p frste forsk hvis noe er galt. Desto mindre du liker kten, desto tffere er det. Fra mitt st sted er dette noe jeg virkelig m jobbe med tidlig p morningen eller p s kalte drlige dager. Da er det vrient og hardt. Det er flere ganger jeg vet at jeg gjr feil eller ikke er nok i stand til gjre det. Frustrerende uten like. Forbanna og gretten. Men det er da man m ta seg selv i nakken, gi seg selv den retoriske talen som mtte trenges faen meg bare gjre det. Gang p gang, om og om igjen. Til det blir enklere og enklere, og tilslutt en mindre kamp for tilvrelsen. Og det handler jo ogs om respekten for de som er rundt deg, de som sttter og hjelper deg n mlene dine. De fortjener at man er den beste varianten av seg selv med all den tiden de setter ned p dine veine. Etter dette brer det enten rett i dusjen eller til behandling. For min del er det behandling 2-4 ganger i uken. S ofte er det pakke sakene reise til behandling. Sitte p t-bane eller trikk prve f i seg noe mat uten sle over hele omrdet p grunn av stopp og mennesker som gr av og p. Endelig ankommet behandling. Og for alle som n tror at dette er deilig tar rimelig feil. Til tider er det s motbydelig vondt og jvlig at jeg skriver de diverse glosser som ingen ung pike burde kunne tale. Det er p grensen av hva man tler av psykisk smerte. Selvsagt det er andre ganger man kun trenger en liten justering og litt "kos" for at man skal kunne gjennomfre treningen ogs. Hres helt ok ut? Joda er vel kanskje det, skal si meg enig i det. Men nr man belaster og pvirker hjernen s mye over tid og deretter pvirker og presser kroppen i den grad vi gr fr vi en "utladning. S jeg m ofte hjem og ta en lur eller bare slappe av for 1-2 timer. Jeg er ferdig. Dagens frste krutt er brukt opp. Deretter er det lage seg noe ny energi og komme seg igang igjen. For min del vil halv parten av gangene vre skole eller en nye trening kt. Sitte seg ned p nytt ha en hyt fokus og intens konsentrasjon er ikke alltid lett. Jeg ville selvsagt heller sett en film, serien suits eller hengt med venner, det frister jo betraktelig mer. Men jeg vil og skal ha en utdannelse, i tillegg til at det gir meg noe lre noe nytt. Hvis det er en ny trening s skal jo hjernen igjen innstilles for ny belastning med stress. Igjen skal jeg inn i en prosess med riktige holdninger og tyne ut kroppen til grensen. Etter den time eller 2,5t med trening er det ta vare p kroppen, pleie den og fre den slik det kan begynne restutiere seg p innsiden ogs. Som regel er klokken p dette tidspunktet begynt helle p kveld og det er lite igjen ty til. Og i noen tilfeller s er man s trtt og dv at man faktisk ikke orker. Man tar turen kanskje rett hjem og blir liggende som en d fisk p sofaen. Fr man pusser tennen og legger seg. Dag inn dag ut. Rutine.

S kommer valg og prioritering. Man m til enhver tid setter trening og idrett som hyeste prioritet. Prio Nr1. S hva end som skjer s skal minst mulig av det vi gjr ellers utenfor ha pvirkning p neste trenings ytelse. S konserter, sene kvelder eller spiller billiard i times vis lite anbefalt. S for alle som ha passert 18 og liker kunne hygge seg en og annen gang i helgene m ofte, og veldig veldig mange ganger si nei. Nei, beklager jeg kan ikke. (Nei har og er blitt favoritt ord. Var vel derfor jeg ble stemplet nerd p p Wang. Ble tilslutt aldri invitert p fest eller noe...). Man br heller ikke sitte timer p kollektiv trafikk eller i bil siden det dvnerhenn muskulaturen. Og vi blir sliten av reise. Det ta seg en l eller et glass vin under en middag eller kose kveld med venner er en sjeldenhet. Br helst kun skjer i noe svrt f perioder. Junk food som vi alle er s glad i gir jo bare drlig hud, lite energi og s og si ingen nring. En oppladning en hver trening ber oss om unng. For noen er det diet og klare mltider 24/7, men jeg har heldigvis et litt mer normalt kosthold. Og svn er den beste restutisjon metoden. S helst 8t p natten 1-2 p dagen. Det er det hverdagslige.

S kommer de to store, reisingen og familie/venner. Jeg er ikke av de mest reisende s langt siden jeg har en nok s bra base her i Oslo, men nr det frst reises p leir er det over lengre perioder. Den lengste har vrt p 6 uker. Og gjennom begge konkurranse sesongene bor jeg ofte i kofferten. Idrett tar tid. Bde bli god og veien til bli god. Vi reiser flere tidssoner og til plasser der digital kommunikasjon er en utfordring. Jeg elsker reise og oppleve. Det f se noe nytt, lre om nye kulturer og tradisjoner er noe jeg lever for. Jeg storkoser meg ute p tur, selv om det er et blod slit. Men hvem har lov klage nr de er i USA eller i sr-Afrika i godt over 30 varme grader? Ingen. Livet er vakkert, omringet av motiverende og inspirerende mennesker i omgivelser av fantastisk natur. Men p andre siden blir det ikke nok tid til familie og venner. Det blir aldri nok tid. Og det blir aldri nok tid s lenge jeg er aktiv p topp niv. Jeg fler at jeg aldri fr snakket eller stilt nok opp for dem, jeg er som regel alltid p etterskudd. Vi har snakker om det, om mine flelser og deres, og de er forstelsesfulle. S at de fremdeles er der for meg er jeg evig takknemlig for. For det handler heller mer om vre der nr kan, og faktisk vite forskjellen p hre og lytte. Men nr det er sagt s er det en liten sorg vre s mye "alene" og ikke har de beste rundt seg, de som bringer ute det beste i deg. Savnet etter vre "hjemme" er der i ny og ne. Og som min kjre Sara stilte sprsml med, hva med kjreste og mann? Jo, det er en utfordring. Det finne noen som tler st litt p sidelinjen og vet at tid er noe som ikke kommer i pose og sekk er en sjeldenhet. De finnes, men ofte fra et sted langt borte.

vre toppidrettsutver er og blir ikke enkelt, det vil aldri bli lett Sara. Det er derfor det ikke er for alle. Jeg har selv stilt meg sprsmlet, mange ganger, om det er verd fortsette. Og svaret er JA. Det gir mer glede enn det tar. Og til tross for utfordringene og nedturene er jeg mer enn villig til prve til jeg ikke klarer mer. Idrett fr man kun en gang, og en slik lidenskap br gripes godt om s lenge man fr lov. Det normale livet kommer fr eller siden. Jeg hper dette innlegget gir deg noe Sara, at innimellom alt s er jeg mer forstelsesfull enn du tror.